Fra hbrgeo
Hopp til: navigasjon, søk

Sandefjord

av Håkon Haugland

Etablering

Sandefjord ligger innerst i den mil lange Sandefjords-fjorden. Byen vokste fram på grunnen til gården Sandar, på sandslettene nedenfor Oddefjell (Preståsen), mellom Mobekken, grensen til gårdene Pukkestad og Hjertnes i vest, og grensen til gården Kamfjord i sørøst. Byen er omgitt av flere åser og rikt jordbruksland.

Middelalderstedet

Gården Sandar var prestegård i middelalderen. Sandar kirke er nevnt første gang i 1345. Nedenfor kirken, på stranden under Oddefjell, på en allmenning kalt Sperrebakken, lå ladeplassen eller ladestedet til bøndene i Sandeherred. Ladeplassen er omtalt i flere bevarte brev fra slutten av 1300-tallet og begynnelsen av 1400-tallet. Brevene omhandlet en konflikt mellom bøndene og presten i Sande. Presten hadde protestert mot at bøndene hadde fraktet tømmer over prestegårdsjordene ned til allmenningen, og ikke langs veien vest for jordene. Saken ble til slutt lagt fram for biskop Øystein i Oslo, som bestemte at bøndene skulle føre tømmeret vest for jordene og ned til stranden. Tømmeret solgte bøndene direkte til hollendere som hadde kommet inn fjorden med skutene sine.

Handelsstaden 1537 ca. 1840

Den ubebodde ladeplassen nedenfor Oddefjell fortsatte som opplagsplass for trelast etter reformasjonen. I første halvdel av 1600-tallet hadde imidlertid flere strandsittere, deriblant flere borgere fra Tønsberg, bosatt seg på der mot at de betalte grunnleie til presten i Sandar. Også myndighetene hadde begynt å fatte interesse for handelen på stedet, og fra 1620 var Sandefjord tollsted med egen tollbetjent. Strandstedbebyggelsen hadde imidlertid fortrengt bøndene fra deres gamle opplagsplasser, og på 1650-årene reiste bøndene sak mot strandsitterne for å ha fratatt dem retten til å bruke stranden som allmenning. Bøndene fikk medhold, strandsitterne skulle ikke lenger bruke allmenningen til bosetting, men flyttet lengre vest på prestegårdens grunn. I 1661 hadde Sandefjord blitt en husklynge med fjorten hus og omkring 70 innbyggere. I 1671 ble stedet ladested under den nye kjøpstaden Larvik.

På midten av 1600-tallet endret trelasthandelen i Sandefjord karakter, fra å være direktehandel mellom bøndene på allmenningen og skippere på innkomne skuter i fjorden, til i større grad å gå gjennom mellommenn, Tønsbergs-borgerne, senere også borgere fra Larvik. Trelasten ble dessuten i økende grad fraktet på skuter fra distriktet, de fleste fra Tjøme, Tønsberg og Larvik, men også på enkelte skuter fra Sandefjord. Sandefjords utførsel av trelast tiltok utover på 1700-tallet, og på 1730-tallet overgikk den utførselen på skutene fra Tjøme og Larvik. Trelasten ble ført til England, Frankrike, Danmark og Holland, og i siste halvdel av 1700-tallet også til Middelhavet, Nord-Amerika og Vestindia. Fra midten av 1700-tallet hører vi også om skipsredere i Sandefjord, og skibsbygging på flere verver rundt ladestedet, på Rød, i Kamfjord og på Stub.

Trelasthandelen og skibsbyggingen førte til vekst i ladestedet. I 1762 bodde det rundt 280 innbyggere i Sandefjord, i 1801 374 innbyggere. I 1798 omtales Sandefjord som ladested i lovgivningen for første gang, med rett til innførsel av varer fra utlandet «som fornemmelig henhøre til Landboernes Fornødenhed.» Stedet hadde nå blitt et sentrum for varehandel for de omkringliggende bygdene. I 1782 ble det også bygd et tobakkspinneri der, men spinneriet gikk ut av drift igjen etter få år. Mot slutten av 1700-tallet fikk Sandefjord også sine første styrende organer. En borgersamling, bestående av ladestedets huseiere, er nevnt første gang i 1790, og i 1813 ble budsjettet utskilt fra Larviks, og ansvaret for den politiske og økonomiske styringen gitt en gruppe eligerte menn. Sandefjord skal da alt en tid hatt egen branninspektør, skolevesen og fattigvesen. Stedets sivile myndighet var fremdeles byfogden i Larvik, representert med underfogd i Sandefjord.

Etter trange år under Napoleonskrigen, tok trelasthandelen seg opp igjen fra 1820-tallet av, det samme gjorde skipsbyggingen i Sandefjords-fjorden. Stedet fortsatte også å vokse. I 1835 bodde det 703 innbyggere innenfor ladestedets grenser. I 1837 fikk Sandefjord eget formannskap. Samme år ble Sandefjord bad anlagt av privatlegen Heinrich A. Thaulow. Badet var en medisinsk institusjon, og viktigst var behandlingen av reumatiske lidelser. Det fantes også et teglverk, en mølle, to tobakkspinnerier og et brennevinsbrenneri i ladestedet i første halvdel av 1800-tallet.

Ladestedet ble nå utskilt fra Sandar prestegård. Bakgrunnen var plassproblemer, ladestedet hadde ikke lenger mulighet til å vokse. Sandefjord hadde vokst fram på prestegårdens grunn, og helt siden de første husene ble bygd nedenfor Oddefjell, hadde huseierne i Sandefjord betalt grunnleie til sognepresten i Sandeherred. På 1820-tallet var det ikke lenger ledig grunn i ladestedet, all grunn var forpaktet bort, enten til hus, hager, løkker og lastetomter. Magistraten ønsket nå å benytte de mange løkkene rundt ladestedet til å bygge flere hus til den voksende befolkningen, men da måtte ladestedet få råderetten over grunnen. I 1827 inngikk magistraten og representanter for borgerskapet en avtale med sognepresten om at grunnen ladestedet lå på, skulle overføres dit mot at stedet betalte en årlig sum i grunnleie til sognepresten. Året etter ble grensene for ladestedet oppgått og kart over grensene tegnet, og i 1833 ble avtalen vedtatt som kongelig resolusjon. I 1834 gikk magistraten i gang med oppmåling av nye tomter til husbygging i løkkene. Byen kunne vokse videre. I 1841 ble nok et område av prestegårdsgrunnen overført til ladestedet - den første byutvidelsen i Sandefjord.


Byvekst og industrialisering (ca. 1840-1875)

I 1845 fikk Sandefjord kjøpstadprivilegier. Foranledningen var overføringene av grunn fra Sandar prestegård i 1833 og 1841. Overføringene hadde skapt en uoversiktlig situasjon. Bygrunnen tilhørte ladestedet, og innbyggerne betalte husskatt og andre avgifter til magistraten. Men overføringene hadde ikke medført at bygrunnen gikk ut av landets matrikkel, og ladestedet betalte derfor landskatt for bygrunnen til Sandeherred kommune, i tillegg til grunnleien stedet betalte til sognepresten i Sandeherred. Løsningen ble et forslag om at Sandefjord skulle skifte status fra ladested til kjøpstad og bygrunnen regnes som kjøpstadgrunn. Forslaget ble vedtatt som lov av Stortinget i 1845. Sandefjord hadde nå blitt kjøpstad. Egen byfogd fikk byen i 1858. Innbyggerne sognet imidlertid fremdeles til Sandar kirke. Først i 1872 stod kjøpstadens egen kirke ferdig, og fem år senere ble Sandefjord eget prestegjeld. Båndene til prestegården byen hadde vokst fram på, var nå brutt.

Fra midten av 1800-tallet fikk Sandefjord del i liberaliseringen og veksten i den internasjonale sjøfarten, og skip fra Sandefjord seilte nå i fraktfart over hele verden. Byen opplevde også sterk vekst i perioden, med en folketallsøkning fra 794 til 2 452 innbyggere mellom 1845 og 1875. Sjøfart var den klart viktigste næringen, i 1875 var 287 – eller to av fem - voksne menn sysselsatt i sjøfarten. Det var imidlertid kurbadet Sandefjord bad som var byens største bedrift i 1870-årene. Det ble også bygd et distriktsfengsel i byen i 1858. Sandefjord Sparebank kom i 1857. På 1850-tallet ble også de industrielle kommunikasjonene forbedret. Byen fikk telegrafstasjon i 1857, og i 1859 begynte dampskip å gå i trafikk til Tønsberg og Kristiania i sommerhalvåret.

Industribyen 1875-1980

Trelasthandelen avtok utover i 1870-årene. Sammen med dårlige konjukturer i internasjonal sjøfart førte det til krise, konkurser og omstilling i byen. Mellom 1881 og 1885 gikk 28 handlende og håndverkere konkurs, etterfulgt av 17 i 1886 og 30 i 1887. I løpet av 1880- og 1890-tallet opphørte også så godt som all skipsbygging på vervene rundt byen.

Krisen førte til omstilling, fra trelasthandel til satsing på sel- og hvalfangst på Finnmarks-kysten og Færøyene. Verven på Framnes ble bygd om til mekanisk verksted og begynte å bygge om skuter til sel- og hvalfangst. Den første selfangstskuten fra Framnes var ferdig i 1881. Fra 1893 begynte Framnes også å bygge stål- og jernskip til hvalfangstindustrien. Etter flere år med økende konkurranse og intensiv jakt etter sel og hval i Finnmark, og påfølgende nedgang i bestanden der, begynte skipsrederne i Sandefjord å lete etter nye fangstområder. I 1892 dro Carl Anton Larsen på den første ekspedisjonen til Antarktis, og i 1904 sendte rederen Christen Christensen det første flytende hvalkokeriet i ekspedisjon til Sørishavet. I løpet av 1890-tallet ble Sandefjord den ledende hvalfangerbyen i Norge og verden. I 1913 skapte byen halvparten av verdiene av Norges hvalfangst, og sysselsatte 2000 mann.

Byen fortsatte å vokse i perioden. I 1889 ble Hjertnes, Pukkestad og Grønli lagt til byen. Det var Sandefjord som tok initiativ til utvidelsen. I tiårene forut for utvidelsen hadde flere rike skipsredere flyttet vestover til Hjertnes og Pukkestad, der de betalte lavere skatt enn i byen. En byutvidelse vestover ville dermed øke byens skatteinntekter. Sandeherred var mot en utvidelse, men la samtidig til at hvis bygrensene skulle utvides, måtte den fattige bebyggelsen Grønli øst for byen også overføres. Da saken kom opp i Stortinget, fikk Sandeherred medhold, og byutvidelsen i 1889 kom derfor til å omfatte både rike Hjertnes og Pukkestad og fattige Grønli. To år senere, i 1891, hadde byen 4 250 innbyggere, og i 1900 hadde folketallet vokst til 4 847 innbyggere.

Krisen på 1880-tallet førte også til økt industrisatsing. Her var byggingen av Vestfoldbanen viktig, som knyttet byen til jernbanenettet mellom Vestfold-byene, Drammen og Kristiania. Jernbanestasjonen i Sandefjord stod ferdig i 1881, og det ble også bygd en godslinje mellom stasjonen og havneområdet. Byggingen bidro til flere nyetableringer i byen, som Sandefjord trævarefabrikk (1896), Nordmanden sykkelfabrikk (1897), og Sandefjords bryggeri (1900).

I 1900 brøt det ut brann i Sandefjord, og 51 trehus, og offentlige bygninger, deriblant Sandefjord kirke og middelskolen, ble ødelagt. Gjenoppbyggingen etter brannen førte til omfattende endringer i byens utseende. De nedbrente trehusene ble erstattet av murbygninger, flere gateløp ble endret og den nye kirken ble oppført i rød teglstein.

Industrietableringene fortsatte utover i de første tiårene av 1900-tallet. Flere av dem var knyttet til hvalfangsten, som Gimle fabrikker (1907) og Vera fettraffineri (1914), som begge drev med foredling av hvalolje. Andre viktige fabrikketableringer var Sandefjord skofabrikk (1907), tønnefabrikken (1911) og Sandefjord tremassefabrikk. Moderniseringen av byen fortsatte også. Mellom 1909 og 1913 ble strømforsyningen bygd ut til hele byen.

På begynnelsen av 1900-tallet fikk byen også flere finansinstitusjoner, som Aktie-Kreditbanken (1903), Sandefjord børs (1912), og Sandefjord Handelsbank (1916). Sammen med stiftingen av flere forsikringsselskaper førte det til økt investering i skipsfart og aksjespekulasjon i byen, og under 1. verdenskrig ble Sandefjord Norges rikeste by.

Sandefjord opplevde nye kriser, nedleggelser og omstilling på 1920-tallet. Handelsbanken og Vera ble lagt ned i 1922, Sandefjord Skofabrik og National Industri i 1925. Aktie-Kreditbanken ble lagt ned i 1928. Nedleggelsene førte til økt arbeidsledighet. Samtidig gjorde ny vekst i hvalfangsten at det var arbeid å få for mange av dem som ble arbeidsledige. Hvalfangsten fortsatte å være byens viktigste industri på 1930-tallet, og arbeidsledigheten i byen fulgte mer eller mindre konjukturene i hvalfangstindustrien, en industri der Sandefjord nå fikk stadig sterkere konkurranse, særlig fra 1935, da Japan og Tyskland for alvor kom med i hvalfangsten. På 1930-tallet begynte hvalrederne i byen også med tankfart, Sandefjord ble på ny en skipsfartsby. Mye av industrien var fremdeles avhengig av hvalfangsten. Malingfabrikken Jotun, som leverte skipsmaling til hvalfangstskipene, ble startet av Odd Gleditsch i 1926, Vera fabrikker, som foredlet hvalolje, linolje og linmel, ble gjenåpnet i 1933, Sandar fabrikker, som drev med herding av hvalolje, ble åpnet i 1935, mens Jahres Kjemiske Fabrikker, som drev med herding av spermolje, ble åpnet i 1940. Corneliussen mekaniske verksted, som flyttet fra Larvik til Sandefjord i 1929, produserte hvalharpuner. Mye av industrien ble dessuten eid av hvalredere. Sandar fabrikker og Jahres Kjemiske Fabrikker ble eid av Jahre-gruppen. Det fantes imidlertid også industri som ikke var avhengig av hvalfangsten, som bryggeriet og skofabrikken, og på 1930-tallet ble det startet nye, som Sandefjords Margarinfabrikk (1938).

I 1931 ble Preståsen og flere andre områder øst for bygrensen innlemmet i byen. I 1950 fulgte en ny og større utvidelse som omfattet Bugården, Lunden, Kolonihagen og Stub i vest, og Kamfjordkilden i øst. Folketallet hadde derimot lav vekst etter 2. verdenskrig. Mens byen hadde 6 300 innbyggere i 1946, hadde den 6 971 innbyggere i 1960. På 1960-tallet gikk faktisk folketallet ned, til 5 694 innbyggere i 1970. Tettstedet Sandefjord vokste likevel, men veksten fant sted i Sandar, i forstedene på utsiden av bygrensene. I 1960 ble det anslått at det Sandefjord hadde et folketall rundt 24 000 om en regnet med forstedene i Sandar. I 1968 ble Sandefjord og Sandar slått sammen til en kommune. I 1970 hadde den nye kommunen 31 930 innbyggere.

Hvalfangsten fortsatte å være viktig også etter 2. verdenskrig, men ble gradvis nedtrappet fra midten av 1950-tallet. Den siste hvalfangstsesongen var 1967/68-sesongen. Sandefjord var nå først og fremst en skipsfarts- og indstriby. Nye industriområder ble åpnet i områdene rundt bysentrum, og nye industribedrifter etablert. Hvalrederen Anders Jahre var imidlertid fremdeles ledende, med sjøfartsselskapet Kosmos og Jahre-gruppen, men nå sammen med Jotun, som på 1960-tallet hadde blitt Norges største malingfabrikk og etablerte nye fabrikker i Libya, Thailand og Spania. På 1970-tallet ble Jotun enda større, etter sammenslåingen med de tre andre store malingfabrikkene i Norge i 1971, oppkjøpet av Vera i 1975, og Corneliussen mekaniske verksted i 1979.

I tiårene etter 2. verdenskrig ble Sandefjord også et viktigere samferdselsmessig knutepunkt. I 1958 ble rutebilstasjonen flyttet fra Aagårds plass til nye, moderne lokaler ved jernbanestasjonen. I 1959 Torp lufthavn, som ble bygd som militær flyplass etter krigen, åpnet for sivil luftfart. Eiere var Sandefjord og Sandar kommuner, samt flere bedrifter i distriktet. Året etter ble det åpnet en ferjerute mellom Sandefjord og Strømstad, og i 1964 ble det også åpnet en ferjerute til Göteborg.

Byen i dag (etter 1980)

Siden 1980 har Sandefjord fortsatt å vokse. Mens byen hadde 36 095 innbyggere i 1980, har byen i dag 41 934 innbyggere (2013). På 1980-tallet opplevde byen en ny periode med nedleggelser, omstillinger og nyetableringer. Årsaken var krisen som tok til i den internasjonale skipsfarten på begynnelsen av 1970-tallet og som varte fram til 1986. Krisen rammet også Sandefjord. I 1987 ble Framnæs Mek. Værksted lagt ned. Konsernet Kosmos forsøkte å omstille seg fra å være skipsfartsdominert til også å engasjere seg i offshore, transport, industri og reiseliv, men etter at brødrene Morits og Brynjulf Skaugen ble konsernets reelle eiere i 1988, ble Kosmos splittet opp. I Sandefjord ble Jahres fabrikker overtatt av Norsk Hydro, senere av belgiske Oleon. Fabrikken ble lagt ned i 2014. Siden krisen på 1980-tallet har Jotun vært byens viktigste bedrift. I 2008 etablerte Jotun fabrikk i India, og året etter i Sør-Korea. Annen industri, samt sjøfart og forretningsvirksomhet setter også sitt preg på byen. Mye av butikkhandelen er fremdeles samlet i bykjernen, og det er ikke blitt bygd større kjøpesentre i byens utkant. Byen har her lyktes i å bevare sentrum som handelssentrum for byen og dens omland. Viktig i så måte var nok etableringen av kjøpesenteret Hvaltorvet i sentrum i 1989.

Byens sjønære områder har også endret karakter de siste årene. Mens mange av de viktigste næringsområdene tidligere lå ved fjorden, ligger de i dag for det meste nordvest og nordøst for byen, nær E18, på Pindsle, Skolmar, Fokserød og Torp. Der de gamle næringsområdene lå ved fjorden, foregår det i dag bygging av leilighetsbygg, småbåthavner og restauranter. Blant annet ble det på området til Framnæs Mek. Værksted, som etter nedleggelsen i 1987 har vært brukt til båtopplag og båtfirmaer, igangsatt et nytt leilighetskompleks i 2011.

Sandefjord har dessuten blitt stadig viktigere som samferdselsknutepunkt, med ferjer til Strømstad og en stadig voksende Torp lufthavn. Etter at en reorganisering i 1987 der også Vestfold fylkeskommune og Stokke kommune kom inn på eiersiden, har lufthavnen blitt ombygd og utvidet flere ganger, og etter nedleggelsen av Fornebu og åpningen av hovedflyplassen på Gardemoen i 1998 har Torp blitt den viktigste lufthavnen for vestsiden av Oslofjorden.


Litteratur

  • Eliassen, Finn-Einar. 1999. Norsk småbyføydalisme? Grunneiere, huseiere og husleiere i norske småbyer 1650-1800.
  • Helland, Amund. 1915. Byerne og herrederne. Jarlsberg og Larvik amt, bind 3. Norges land og folk, bind 7.
  • Hougen, Knut. 1928. Sandefjords historie. I. Ladestedet. Omtr. 1400 til 1845.
  • Hougen, Knut. 1932. Sandefjords historie. II. Kjøpstaden. Fra 1845-1930.
  • Olstad, Finn. 1995. Sandefjords historie. 1. Strandsitter og verdensborger.
  • Olstad, Finn. 1997. Sandefjords historie. 2. En vanlig småby?

Medvirkere