Fra hbrgeo
Hopp til: navigasjon, søk

Tvedestrand

av Håkon Haugland

Etablering

Tvedestrand ligger innerst i Oksefjorden, ved utløpet av bekken Møllebekken, og strekker seg oppover to små dalsøkk, Vesterkleiv og Østerkleiv, til Fjærtjenn. Ytterst i Oksefjorden går skipsleden langs kysten, og innenfor byen ligger de rike jordbruksområdene i Holt og skogbygdene Vegårshei og Åmli. Byen vokste fram på grunnen til gårdene Tveite og Berge, og det er fra Tveite byen har sitt navn.

Handelsstaden (1537-ca. 1840)

Tvedestrand vokste fram på 1600-tallet som strandsted under Tveite og Berge. Gårdenes sjøboder i Tvedestrand er nevnt for første gang i 1661. Den første strandsitteren er nevnt i 1622, og i 1661 har stedet blitt et lite tettsted med femten hus og 16 strandsittere, for det meste håndverkere og arbeidsfolk, samt degnen til kirkene i Holt og Dypvåg. I 1709 ble det oppført en sag, og senere en møllekvern, Nedre Mølle, ved Møllebekken.

Fra siste halvdel av 1600-tallet ble Tvedestrand brukt til ut- og innskiping av varer for Båseland jernverk i Holt, etter flyttingen av jernverket fra Barbu i 1665. Jernverkets sjøbod i strandstedet er nevnt første gang i 1704. Tvedestrand var lenge en av flere havner brukt av jernverket, men etter at jernverket ble flyttet til Næs i 1738, ble all ut- og og innskiping i løpet av to tiår konsentrert til Tvedestrand. Jernverket ansatte en magasinforvalter i Tvedestrand, og verksfolk, arbeidsfolk, sjøfolk og handelsmenn begynte å bosette seg der. I 1760-årene oppførte jernverket også en skole i strandstedet. Folketallet vokste også. Mens strandstedet neppe hadde mer enn 100 innbyggere på midten av 1700-tallet, hadde stedet 260 innbyggere i 1801.

Ved siden av å være havn for Næs jernverk, var trelasthandel, skipsbygging og sjøfart grunnlaget for Tvedestrands framvekst. Grunnlaget for handelen var Nedenes-privilegiene fra 1688, som tillot bøndene i Nedenes amt å utføre trelast fra egen skog og på egne skip til Danmark og frakte korn fra Danmark til Nedenes. Bøndene hadde også lov til å bygge skip på egen grunn, uten særskilte privilegier og uten at borgerne i kjøpstedene kunne hindre det. I siste halvdel av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet etablerte flere seg som skipsredere på stedet, og oppførte skipsbyggerier i og rundt strandstedet. Skipsrederen Jørgen Smith kjøpte for eksempel Bekkevika i 1804 og oppførte et skipsbyggeri der. I tillegg kom skipsbyggeriene Tvedestrands-redere oppførte andre steder i Oksefjorden (Østerå og Sagholmen).

Etter dårlige år under Napoleonskrigene, tok trelasthandelen og skipsbyggingen seg opp igjen i første halvdel av 1800-tallet. I 1821 ble Tvedestrand formelt ladested med begrensede handelsrettigheter. Det innebar at innbyggerne igjen fikk rett til å frakte norske varer, i hovedsak trelast, til Danmark, og til å frakte danske varer, hovedsakelig korn, tilbake igjen, en rett de ikke hadde hatt siden i 1814, da Nedenes-privilegiene falt bort som følge av oppløsningen av unionen med Danmark. Fram til 1850 var da også handelen på Danmark fremdeles den klart viktigste, men etter at Frankrike hadde åpnet for import av norsk og svensk trelast i 1815, begynte Tvedestrands-rederne også å handle på Frankrike, senere også på Nederland og i Østersjøen.

Byvekst og industrialisering (ca. 1840-1875)

I 1836 fikk Tvedestrand fulle ladestedshandelsrettigheter, med rett til fri handel innenlands og utenlands. Året etter ble ladestedet skilt ut som egen kommune med eget formannskap. Stedet hadde alt en tid hatt flere bykommunale funksjoner, med forlikskommisjon siden 1797, fattigvesen fra 1815 og tollbetjent fra 1833. I 1838 fikk stedet eget tollkontor.

Etter at Tvedestrand ble ladested, fulgte en sammenhengende vekstperiode. Sjøfarten og skipsbyggingen i byen gikk inn i en gullalder. I 1875 var byen den åttende største sjøfartsbyen i Norge. Grunnene til veksten var liberaliseringen og veksten i verdenshandelen, der opphevelsen av den britiske navigasjonsakten i 1849 var særlig viktig, og norsk konkurransedyktighet, med lavere lønninger og lave kostnader knyttet til byggingen av skipene. Det økte varebyttet gjorde verden åpen for norske handelsskip, og skipene fra Tvedestrand fraktet nå varer over hele verden. Folketallet økte også, fra 338 innbyggere i 1835 til 1 457 innbyggere i 1875, og bygrensene ble utvidet. Byutvidelsen, som ble vedtatt i 1857 og trådte i kraft året etter, omfattet området Strandhagen og gav byen et flateinnhold på 0,9 km². Andre uttrykk for vekst er etableringen av Tvedestrand Sparebank i 1852 og egen kirke i 1861.

Tvedestrand ble knyttet nærmere sammen med nabobyene og landdistriktene i perioden. I 1856 begynte dampskipbåten Østerriisøer å gå i fast rute mellom Arendal, Tvedestrand og Risør, og i 1865 ble Tvedestrand Damskipsselskap. Byens dampskipsbrygge ble bygd i 1875-76. Kommunikasjonslinjene over land ble også forbedret med byggingen av Nyveien til Fiane i Holt i 1857, som forbedret forbindelsen til Vestlandske hovedvei eller Postveien, som gikk gjennom Holt. I 1857 fikk byen også egen telegrafstasjon.

Industribyen (1875-1980)

Veksten i skipsfarten fortsatte fram til 1880-tallet, da konkurransen fra dampdrevne jernskip i den internasjonale handelen hadde blitt for hard. Tvedestrands-distriktets skipsfart var basert på seilskip av tre, men måtte nå gå over til jern og damp for å kunne være konkurransedyktige. De fleste av rederiene var imidlertid partsrederier, og hadde for liten kapital til å takle overgangen til jern og damp. Flere av de større, mer kapitalsterke rederne flyttet rederiene sine til Oslo mot slutten av 1800-tallet. Byen fikk en ny, kort oppblomstring i sjøfarten fra 1905 til 1918, men det var hovedsakelig grunnet jern- og stålskipssatsingen til Carl Bechs rederier. Dette var skip som ikke ble bygd i distriktet, og kunne dermed heller ikke hindre nedgangen i stedets skipsbygging og håndverksnæringene som var tilknyttet den. Tvedestrands rolle som sjøfartsby var nå over.

I sin storhetstid hadde sjøfarten vært den største næringen i byen, sammen med industrien. Det fantes to kornmøller, en del kramboder, en bank, et tollkontor, en tretøffelfabrikk, en avis og et boktrykkeri (Garborg & Isaksens Bogtrykkeri, startet i 1872), men mye av aktiviteten og sysselsettingen var knyttet til sjøfart og skipsbygging. I 1891 arbeidet 83 av 1006 i sjøfarten, men i tillegg kom mange av de 209 industriarbeiderne og håndverkerne som også var knyttet til sjøfarten. Krisen i sjøfarten førte derfor til en periode med stagnasjon, arbeidsledighet, fraflytting og omstilling. Folketallet hadde sin topp i 1891, da det bodde 1 759 mennesker der, deretter sank det til 1 309 i 1920, og ytterligere ned til 887 innbyggere i 1959.

Krisen førte til omstilling fra skipsfart til småindustri. Lagerboden, seilmaker- og riggerloftet til Fritz Smith ble for eksempel ombygd til tretøffelfabrikk i 1904, og senere til mekanisk verksted, mens byens to kornmøller ble lagt ned i 1891. Nedre Mølle, som hadde vært i drift siden begynnelsen av 1700-tallet, ble ombygd til ullvarefabrikk i 1896, mens Øvre Mølle, som ble bygd i 1860-årene, ble ombygd til møbelfabrikk rundt år 1900. Ullvarefabrikken gikk imidlertid konkurs i 1904, og fra 1916 til 1931 ble det drevet mekanisk verksted der. På begynnelsen av 1900-tallet hadde byen også et garveri, en mineralvannfabrikk, og meieri, og i 1915 ble Oscar Hillgaars blomsterfabrikk åpnet. Fabrikken var byens største arbeidsplass i nesten 50 år. I 1924 ble Tvedestrand Skibsstøberi etablert, og i 1934 kom Solfjeld Møbelfabrikk. Tvedestrand var også viktig utskipingshavn for tremasse fra tresliperiet på Fosstveit, som ble etablert i 1907.

I 1960 ble Tvedestrand slått sammen med de to landkommunene Dypvåg og Holt. Den nye kommunen fikk status som landkommune, og Tvedestrand mistet dermed sin bystatus. Sammenslåingen styrket likevel Tvedestrands rolle som sentrum for de omkringliggende distriktene, en rolle som ble forsterket ved byggingen av en felles ungdomsskole for kommunen i byen i 1967, Tvedestrand gymnas i 1972, og et nytt sykehjem i 1974. Fram til 1980 opplevde byen ny vekst, og nye boligområder ble bygd ut. I 1980 hadde Tvedestrand 1 953 innbyggere.

Fra 1960-tallet ble sentrum i byen forskjøvet, fra havnen og Nedre bydel til området rundt Fjærtjenn. I 1957 ble den siste dampdrevne passasjerbåten solgt til opphugging, og damskipsbrygga mistet dermed sin funksjon som knutepunkt i passasjertrafikken mellom byen og kystdistriktene. I 1972 ble busstasjonen flyttet fra havnen til det nye Rutebilstasjonsbygget ved Tjenna. Forskyvningen hang dels sammen med boligbygging i områdene vest for sentrum, dels sammen med en dreining av transport- og kommunikasjonslinjene fra sjøen til land, fra båt til bil og bane. Dreiningen begynte med etableringen av bussruter i Tvedestrand på 1920-tallet, og fortsatte med etableringen av riksveinettet, som fulgte traseen til Vestlandske hovedvei gjennom Holt, i 1931 og Sørlandsbanen, som kom på 1930-tallet. Alt i 1880-årene hadde muligheten for en Sørlandsbane blitt diskutert i Stortinget, og planer forelå for en kystnær bane med avstikker ned til Tvedestrand sentrum. Når banen først ble bygd, kom banen til å gå noen mil inn i landet, og bidro slik til dreiningen av transporten vekk fra sjøen og vekk fra byen. Utviklingen ble ytterligere forsterket av opphevelsen av rasjoneringen på bilkjøp i 1960 og den økte personbiltrafikken. Endringen i kommunikasjonslinjene førte også til økt et nytt arbeidslivsmønster, med økt pendling ikke bare fra områdene rundt byen, men også fra byen ut i tettstedene i kommunen, og til Risør og Arendal.

På 1960- og 70-tallet fulgte også en ny omstillingsfase i industrien. Skipsstøperiet ble lagt ned i 1959, tretøffelfabrikken i Strandhagen ble lagt ned på 60-tallet, tresliperiet på Fosstveit i 1970 og meieriet i 1976. Enkelte nyetableringer kom også, som Golar Metall på Tangen (1961).

Byen i dag (etter 1980)

Omstillingen i industrien fortsatte på 1980-tallet, med nye konkurser og nyetableringer. I 1984 gikk aluminiumsprodusenten Erto konkurs, og ble erstattet av Ertec, som leverer deler i aluminium, stål og glass til båter. I 1988 gikk Golar Metall konkurs, og ble erstattet av støperiet TeamTec. På 1980-tallet mistet byen også sin kino, Grand kino, som hadde vært i drift siden 1920.

Etter omstillingen på 1980-tallet er Tvedestrand i dag i forsiktig vekst. I dag bor det 2 420 (2013) mennesker i byen. Byen er en del av et regionalt arbeidsmarked som strekker seg fra Kristiansand til Grenlandsområdet. I 1997 fikk byen igjen bystatus. Byen har også blitt et viktig sentrum for en økende sommerturisme, med stadig flere sommergjester og nye hyttefelt.

Forskyvingen av sentrum vekk fra havnen og fjorden har blitt ytterligere forsterket av byggingen av et kjøpesenter på Bergsmyr, mellom bykjernen og E18, på slutten av 1990-tallet, som har ført til butikkdød i det gamle bysenteret. Nedre bydel har imidlertid fått en revitalisering det siste tiåret, med etableringen av Bokbyen ved Skagerrak i 2003 og byggingen av nye leilighetskomplekser i gamle næringsarealer langs havnen.


Litteratur

  • Bjorvatn, Øyvind, og Knut Frognes (red.) 1986. Tvedestrand gjennom 150 år 1836-1986. Jubileumsbok utgitt av Historielaget for Dypvåg, Holt og Tvedestrand.
  • Bjorvatn, Øyvind. 1994. Fra bygderute til trafikkselskap. Risør og Tvedestrand bilruter 1919-1994.
  • Fløystad, Ingeborg. 1990. Inn- og utskipingshavner for Baaseland/Næs jernverk til 1750-årene, i Dengang på våre kanter 1990, s. 5-10.
  • Folke- og boligtelling 1980. 0914 Tvedestrand. Statistisk sentralbyrå 1982.
  • Helland, Amund. 1904. Byerne og herrederne. Nedenes amt, bind 2. Norges land og folk, bind 9.
  • Johnsen, Berit Eide. 1998. Rederistrategi i endringstid. Sørlandsk skipsfart fra seil til damp og motor, fra tre til jern og stål. 1875-1925.
  • Johnsen, Per Jørg. 2011. Tvedestrand i 175 år. En rusletur langs Møllebekken og Brøgga.
  • Svendsen, Sven. 1936. Tvedestrand 1836-1936.

Medvirkere