Bodo Eiendom

Grunnlag for historisk eiendomsregister

Byutvidelser og kart

Bodø vokste frem på gården Hundholmen. Fremveksten var knyttet til virksomheten til Det Trondhjemske Handels- og Fiskeri-Etablissement på Hundholmen, en virksomhet som omfattet gjestgiveri, fiske, oppkjøp og salting av fisk, samt fangst av brugde og hval (Ruud 2008: 51-52). Etablissementet etablerte seg på Hundholmen i 1803. Stedet mellom 100 og 200 innbyggere da det fikk kjøpstadrettigheter i 1816 (Dørum 2013: 34; Eliassen 2006: 244). Bakgrunnen var et ønske fra de dansk-norske styresmaktenes side om å skape økonomisk vekst i de nordlige delene av riket, og var en del av en politikk som også førte til grunnleggingen av byene Hammerfest, Tromsø og Vadsø (Eliassen 2006; Ruud 2008: 5). Grensene for kjøpstaden ble fastlagt året før kjøpstadrettighetene ble gitt, i 1815, og gjorde neset der fiskerietablissementet hadde sin virksomhet, og der etablissementets hovedbygning Storgården (senere Jakhellngården) stod, til sentrum i den nye byen. Byen kom dermed til å omfatte de delene av Hundholmen gård der fiskerietablissementet hadde sin virksomhet, det vil si området langs sjøen fra neset og østover i bukta innenfor neset, samt de to holmene Nyholmen og Burøya, som gårdene Hundholmen og nabogården hadde eid i fellesskap. Bodø ble utvidet i flere omganger på 1900-tallet. I 1900 gjaldt utvidelsen en del av Bodin herred som Bodø allerede hadde eid en tid, nemlig de delene av Hundholmen som ikke hadde blitt innlemmet i byen da byen fikk kjøpstadstatus i 1816, og som byen hadde kjøpt i 1858, samt en del av gården Østre Hernes kalt Breivika, som byen hadde kjøpt til gravlund for byen i 1887. Utvidelsen gjorde at gravlunden nå ble liggende innenfor bygrensene (se Angående udvidelse af kjøpstaden Bodøs grenser; Aas 2014: 33). En ny utvidelse fant sted i 1938, da en del av Bodin herred ble overført til byen. (se Lov om å utvide grensene for kjøpstaden Bodø, og for Bodø havnedistrikt, datert 24. juni 1938). I 1959 kom en tredje utvidelse. Også denne gang ble en del av Bodin kommune, som omkranset kjøpstaden, lagt til byen. Utvidelsen omfattet blant annet hele Lille Hjertøy og de innerste delene av Rønvika (se Lov om utvidelse av grensene for kjøpstaden Bodø og Bodø havnedistrikt, datert 30. mai 1958. Deler av utvidelsen vises på et kart i bind to av Bodin bygdebok, Moe 1961: 747). Det er bevart to kart over byen fra siste halvdel av 1800-tallet. Det eldste ble tegnet av oppmålingsformannen Othar Holmbu i 1860, da Bodø fremdeles var en liten by med 200-300 innbyggere (kartet er gjengitt både hos Myhre 2006: 282 og Ruud 2008: 40, 110). Kartet, som ble tegnet i målestokk 1:500 alen, var et reguleringskart, og viser både den eksisterende bebyggelsen, med sjølinjen mot nord, bygrensene, gatene og bygningene i byen, og et forslag til ny inndeling av byen i kvartaler, til sammen tretti i tallet. De tre langsgående gatene er navngitte, med Nordre Gade nærmest sjølinjen, Hovedgaden og Søndre Gade, mens de tverrgående gatene er gitt hver sin bokstav, der tverrgate a er gaten lengst øst. I reguleringsplanen er kvartalene, de fleste av dem helt ubebygde, dessuten nummererte fra 1 til 30 og beskrevet i detalj, men kvartalsnummereringen er ikke synlig på kartet (Ruud 2008: 110-11). Til sammen er det tegnet inn et femtitalls bygninger på kartet, noe som illustrerer hvor liten by Bodø fremdeles var i 1860, ved inngangen til det rike sildefisket som førte til en femdobling av folketallet de neste 25 årene (Dørum 2013). Av bygninger i byen er Storgården, som lå på neset ved byens torv, lett gjenkjennelig, tegnet inn som den store bygningen på neset ved byens torv. Det første matrikkelkartet over byen ble tegnet av landmåleren Nicolai S. Krum i 1893. Kartet, som er tegnet i målestokk 1:3 000, viser sjølinjen, havnen, bygrensene, gater, torvet, og bygningene i byen. Kartet er, i motsetning til kartet fra 1860, orientert mot sør, slik at havnen, som ligger i nord, er tegnet nederst på kartet. I den ene utkanten av byen, i vest, er byens kirkegård tegnet inn. Krum tegnet også inn planlagte kvartaler sørover fra den eksisterende bebyggelsen. Alle gatene i byen er navngitt, og alle bygningene er nummererte. Gatenavnene har imidlertid endret seg. Nordre Gade har blitt til Søegaden, Hovedgaden til Storgaden og Søndre Gade til Dronningens Gade. Offentlige bygninger, som folkeskolen, middelskolen, kirken, som stod ferdig fem år tidligere, en del private bygninger, som sykehuset, banken, Good Templars loge, og samtlige av sjøbodene langs havnen er dessuten nevnt med navn. Sjøbodene har navn etter dem som eide dem. Nummereringen ser ut til å følge gatene i byen, med partallsnummer på den ene og oddetallsnumre på den andre siden av hver gate. Storgården er her oppført som nummer 4 ved Torvet. Krums kart ble revidert i 1907 (Ruud 2008: 40). Det finnes også et kart fra 1908 over byen, tegnet av Den private Opmaaling. Kartet, som er tegnet i 1:10 000 og som Krums kart fra 1893 orientert sør-nord, viser havnen, sjølinjen, bygrensene, gatene og bygningene i byen. Enkelte av bygningene, som folkeskolen, allmueskolen, fiskerimuseet og Bodø aktieølbryggeri er navngitte, og det samme er de langsgående gatene i byen. Bygningene er imidlertid ikke nummererte, slik bygningene på kartene fra 1860 og 1893 var. Krums kart viser at Bodø hadde et gatebasert adressesystem på slutten av 1800-tallet. Men når ble det gatebaserte adressesystemet vi ser på Krums kart fra 1893 innført? Og hva slags adressesystem hadde byen før det gatebaserte adressesystemet ble innført?

Matrikkel og adressebok

Det gatebaserte adressesystemet må ha blitt innført mellom 1885 og 1900. Folketellingene fra 1900 og 1910 brukte det samme, gatebaserte adressesystemet som på Krums kart. Her har alle bygningene i byen et gatenummer og et gatenavn, og i tillegg har alle bygningene i tellingen fra 1900 et kvartalsnummer. Et helt annet, nummerbasert adressesystem ble brukt i folketellingen fra 1885. Faktisk viser folketellingen at byen hadde to forskjellige, nummerbaserte adressesystemer før det gatebaserte systemet ble innført. Folketellingen fra 1885 er ordnet etter tverrgatene i byen, og begynner med bygningene som lå i tverrgate a. Denne navngivingen av tverrgatene er identisk med den vi finner på Holmbus kart fra 1860. Folketellingen startet altså helt øst i byen, og går frem til torvet ved neset der Storgården lå. Deretter følger en gjennomgang av bygningene i de langsgående gatene Nordre Gade (kalles også Søgaden), Hovedgaden (kalles også Storgaden) og Søndre Gade, også de identisk med gatene på kartet fra 1860. I tillegg nevner tellingen en fjerde gade sør for Søndre Gade, kalt Bakkegaden. Ettersom alle bygningene i byen er oppført med gaten de lå i – mange er faktisk kun oppført med gaten de lå i – gir det en indikasjon på hvor en kan finne informasjon om de samme bygningene i folketellingene fra 1900 og 1910. Imidlertid sender også folketellingen fra 1885 oss på sporet av adressesystemene byen hadde før det gatebaserte adressesystemet ble innført. I tellingen er mange av bygningene også oppført med ett eller to numre, det folketellingen kaller et brannummer og et løpenummer. En bygning i tverrgate h har for eksempel brannummer 64 og løpenummer 90. Brannummeret viser her til nummeret hver bygning i byen hadde i byens branntakstprotokoll, mens løpenummeret viser til bygningens nummer i byens skattematrikkel. Hvor langt tilbake disse to nummereringene går, er usikkert. Når det gjelder branntakstnummereringen, ble alle husene i byen innmeldt i Norges Brannkasse i 1825, men denne innmeldingen omfattet kun de nitten husene som stod på bygrunn det året (Dørum 2013: 56). Ettersom folketellingen fra 1885 også ble ordnet etter tverr- og langgatene i byen, er det vanskelig å finne noen klar orden i branntakstnumrene og løpenumrene, og den eventuelle sammenhengen mellom dem, særlig fordi det er så mange bygninger som ikke er ført med begge numrene, men kun med enten branntakst- eller løpenummer. Det hjelper heller ikke at byens arkiv, og deriblant byens branntakstprotokoller, brant opp da byen ble bombet i 1940 (Dørum 2013: 21). For å forstå sammenhengen mellom branntakst- og løpenumrene, og for å kunne orientere oss i folketellingen fra 1885, må vi gå til byens panteregistre.

Utforming og innhold

• Arne Solli
• Anders L. Solli